Etter å ha droppet ut av videregående som 17-åring trodde Jan Ove aldri han skulle sette seg på skolebenken igjen. I dag, 35 år senere, gleder han seg til hver mandag – med kaffekoppen klar og fagprat i fokus.
Året var 1990, og ordet «tilrettelegging» var et sjeldent begrep i skolesammenheng. Bak en skolebenk i Vadsø i Finnmark fylke satt 17 år gamle Jan Ove Bernhardsen, usikker på hvordan han skulle komme seg unna neste skoletime. Da stod nemlig norsk på timeplanen, og han risikerte å møte sin største frykt: høytlesning.
Vansker med å lese og skrive gjorde at Jan Ove etter hvert begynte å skulke alt som hadde med leselekser å gjøre. Etter hvert som fraværet økte og selvtilliten sank, forsvant også motet til å fullføre videregående.
Da de ferske tredjeklassingene møtte opp etter sommerferien, sto skolepulten til Jan Ove tom.
En ny start
Jan Ove tar en pause fra jobben for å snakke med oss en fredag formiddag i oktober. I dag er han 52 år gammel og jobber på videregående skole i hjemkommunen Vadsø. Der hjelper han elever som sliter med skolevansker, fravær og motivasjon – akkurat det han selv strevde med som ung.
Samtidig kombinerer han familieliv og ikke bare ett, men to studier ved Din Kompetanse Fagskole: Spesialpedagogikk i ungdomsskole og videregående skole og Psykisk helse og livsmestring i ungdomsskole og videregående skole.
– Jeg var skikkelig nervøs da jeg begynte på studiet. Første eksamen gjorde at jeg mista nattesøvnen, forteller han.
Halvannet år inn i studie kan Jan Ove heldigvis melde at alt ser helt annerledes ut i dag:
– Da jeg begynte å prestere og få studiepoeng, kjente jeg en enorm mestringsfølelse. Tryggheten gikk fra null til hundre prosent.
Men veien hit var lang
For seks år siden tok Jan Ove valget som skulle forandre mye. Han bestemte seg for å ta fagbrev som barne- og ungdomsarbeider, et valg som satt langt inne etter mange år med dårlig selvtillit og vonde skoleminner. Faktisk satt selvtillittsknekken etter videregående så dypt at det tok 35 år før han leste sin første bok.
– Jeg har alltid sett på de som leser som tullinger, ler han.
Men det er tydelig at lesingen ga mersmak likevel:
– Nå elsker jeg å lese bøker og gjør det hver kveld. Jeg har skjønt hvor mye flinkere man blir til å skrive når man leser.
Og all den lesingen kom godt med. For til tross for tvil og nerver før teorieksamen, sto Jan Ove plutselig der med fagbrevet i hånda. Han hadde bevist for seg selv at det faktisk var mulig – og begynte å drømme om neste kapittel: jakten på studiepoeng.
Gleder seg til hver mandag
Da Jan Ove startet som student hos Din Kompetanse Fagskole, var det spesielt én ting han fryktet: kildehenvisning og APA 7. Derfor valgte han tidlig å delta på alle skolens skriveveiledningskurs, et valg han i dag er svært glad for.
– Det har hjulpet meg mye og nå føler jeg det går ekstremt bra. Jeg gleder meg til hver mandag. Det er skikkelig gøy å gå på skole, forteller han begeistret.
Mandag kveld er det nemlig undervisning som står på programmet: Jan Ove finner frem kaffekoppen og gjør seg klar til to og en halv time med faglig påfyll sammen med klassekameratene.
– Det er god takhøyde for diskusjoner i klasserommet og jeg føler vi kjenner hverandre godt, sier han, og legger til:
– Både læreren og medstudentene fortjener mye skryt. De inspirerer meg og er en veldig viktig faktor for god læring.
Jan Ove påpeker videre at samhandlingen med læreren og medstudentene er grunnen til at han alltid følger undervisningen direkte – aldri i opptak. Som tillitsvalgt og medlem av læringsmiljøutvalget har han også fått et ekstra godt innblikk i hvordan skolen jobber.
– Jeg ser hvor langt skolen strekker seg for studentene. Om noen ikke føler seg ivaretatt, gjør de mye for å finne løsninger, sier han.
Full rulle – og full sirkel
To studier, fulltidsjobb og familieliv krever sitt, og Jan Ove beskriver hverdagen som «full rulle».
– Det vanskeligste med å ta to utdanninger samtidig er å klare å ha to tanker i hodet på en gang. Det er mye å gjøre, men jeg tror jeg har hatt en fordel av å ha tatt Spesialpedagogikk før jeg startet på Psykisk helse og livsmestring, fordi det er enkelte likhetstrekk, sier han.
Fra skolevegring til to parallelle studier – reisen kan ikke beskrives som annet enn imponerende. Like imponerende er hvordan Jan Ove har omgjort tidligere utfordringer til styrker. I dag møter han elever med en forståelse som bare kommer gjennom erfaring.
– Jeg vet hvordan det føles å streve. Jeg er ærlig om min egen bakgrunn, og det tror jeg mange setter pris på, forteller han.
I jobben betyr det mange samtaler med elever, både faglige og personlige. Han hjelper dem med å finne løsninger, på samme måte som han en gang måtte finne sine egne. Og mye av det han lærer i studiene, bruker han direkte i arbeidet.
– Jeg har lært mye jeg ikke visste at jeg trengte. Nå har jeg flere knagger å henge ting på, og det har hjulpet meg veldig mye.
Hvor går veien videre?
– Våren 2027 er jeg ferdig med siste faget. Da har jeg i hvert fall fått noen studiepoeng som jeg aldri hadde trodd jeg skulle klare i hele mitt liv. For to år siden var jeg ikke i nærheten av å tro det. Så da er jeg kanonfornøyd, avslutter han.
